The Soundtrack of My Home:
DAGENS NÆRINGSLIV november 2020 "Alle bør sette på denne for å komme i vater i hjemmet og med businessen.
Det er mange fremragende pianister i norsk jazz, men Kjetil Jerve har virkelig funnet sin egen nisje. Hans minimalistiske pianomusikk kan og bør treffe virkelig mange lyttere. «The Soundtrack of My Home» er en videreføring av hans «Daily Piano»-prosjekt, daglige kortkonserter i sosiale medier. Dette er små, livsnødvendige minutter, en pustepause i en kjasete hverdag. Trolig gjelder dette for ham selv også, låtene har blant annet navn etter Jerves små trillingdøtre, Eivor, Iben og Turid, samt hustruen Karoline. Man hører spor av hverdagslivet til en stor familie på en liten flate i bakgrunnen. Virkelighetsjazz, kalles det vel. Men også ambient-pop. Andre spor er oppkalt etter andre familiemedlemmer, og det føles dermed ufint å peke ut favoritter. Men dette oppleves også befriende lite internt. Det er hyperorganisk pianospill, der man hører materialene og mennesket, men samtidig kan tenke på egne erfaringer, eller forsvinne inn i en bok mens man lytter. Denne platen vil bli spilt gang på gang til verden åpner seg igjen." - Audun Vinger
SALT PEANUTS desember 2020 " Trillingfaren og pianisten Kjetil Jerve fra Ålesund på Sunnmøre i Norge, har nok hatt nok å henge fingrene i de seneste månedene. Først ble han far til trillinger, så kom koronaen, som egentlig burde gitt han tid til å hjelpe fruen med barnestell og barnepass. Men en pianist som arbeider som frilanser må også forsøke å skrape sammen noen kroner til familien (han er jo tross alt sunnmøring), noe han blant annet gjorde med å holde streamingkonserter hjemmefra. Vi anmeldte hans første «hjemme hos»-konsert, som var en svært behagelig forestilling (anmeldelsen kan du lese HER). Konserten kan sees i lenken under. Ellers har Jerve vært å høre på plate med blant andre tenorsaksofonisten Jimmy Halperin og bassisten Drew Gress på «New York Improvisations» (DUGNAD RECORDS), og anmeldelsen kan leses HER, samarbeid med bassisten Tim Thornton og trommeslageren Anders Thorén på platen «Circustances» (AMP), anmeldt HER, et fint samarbeid med tromnpeteren Kristoffer Eikrem på «Feeling//Emotion» (NORDCD), anmeldt HER, og prosjektet «Jul på sunnmørsk» (DUGNAD RECORDS) SOM ER ANMELDT HER. Utover dette har han spilt med musikere som Arild Andersen, Jon Christensen, Rob Waring, Jon Eberson, Emilie Nicolas, Hilde Marie Kjersem, Ine Hoem, Jonas Kullhammar, Tony Mallaby, John Butcher, og Tomasz Stanko, for å nevne noen få. På «The Soundtrack of My Home» har jeg en følelse av at vi får et litt feilslått bilde på hvordan det er i et hjem med trillinger. Jeg har en mistanke om at fruen i huset har tatt med seg de tre barna ut på tur, mens Jerbve har improvisert fram disse 10 låtene. Og som en øvelse i nedstressing og sjelebot han, som en relativt rolig person og en lyrisk pianist, av og til må unne seg skal ha overleve. Men jeg kan trøste Jerve og fruen at om ca 20 år, da de tre flytter hjemmefra, blir det igjen tid for rolige dager i heimen. Låtene på platen, eller de relativt frie improvisasjonene, er dedikert til personer som står Jerve nær. Trillingjentene Iben, Turid og Eivore har selvfølgelig fått sine låter. Det samme har fruen Karoline, moren, storebrødrene og til og med katten fått sine egne låter. Musikken er veldig lik den vi anmeldte som streamingkonsert tidligere i år. Den er gjennomgående lyrisk, og Jerve lager fine, og ikke minst melankolske «strekk» som innimellom kan ligne litt på den musikken vi har fått fra pianisten Terry Riley og komponisten Philip Glass. Han har et uttrykk som er repeterende, hvor han bygger på en idé som utvikles fint utover i den improvisasjonen han jobber med. I presseskrivet fortelles det at pianolyden blir krydret med lydene fra hjemmet da innspillingen ble gjort, med trillingene som leker i bakgrunnen, knirking fra gulv, fuglekvitter utenfor vinduet og, stort sett, lyder fra livet. Men må anstrenge meg kraftig for å høre noe som helst som kan virke forstyrrende på musikken. Om om det er noe der bak, er det milevis fra det for eksempel Keith Jarrett serverer på sine live-innspillinger. Kjetil Jerve har laget en fin soloplate, som er ettertenksom, melankolsk og som har akkurat nok minimalisme i seg til at den blir spennende. - Jan Granlie
NETTAVISEN desember 2020 "Kjetil Jerve (32) har allerede ved en rekke, og ganske så forskjellige settinger, fortalt oss at han er en pianist med ei helt egen stemme. Det spørs likevel ikke om han ved denne anledninga har gitt oss sitt mest personlige og sin viktigste tilstandsrapport så langt med "The Soundtrack of My Home". Musikken Jerve enten har forhåndskomponert eller spontankomponerer mens han sitter der, er uten unntak tilegna mennesker som står han svært nær. I løpet av året har han blitt trillingfar og både Eivor, Iben og Turid har fått hver sin låt. Det har også kona Karoline, mora hans, hans to storebrødre og katten i heimen fått. Til å åpne denne flotte samlinga har han dedikert åpningssporet til seg sjøl mens den siste låta er skrevet til hans avdøde far. Musikken er spilt inn i heimen på et vanlig piano. Det låter langt fra som et studioflygel, men det gjør da heller ingenting i dette tilfellet. Her er det inderligheten, ektheten og nærheten som er de viktigste ingrediensene og når det hele blir krydra med lyden av barneleik, gulv som knirker og fugler som kvitrer utenfor leiligheta på Holmlia i Oslo, ja da opplever vi nesten at vi er til stede i stua. Det sies at musikken henter inspirasjon fra rytmisk ambient, lo-fi jazz og minimalistisk pop. Det stemmer nok det, men for meg er det stemninga og inderligheten i det Kjetil Jerve forteller oss som er det viktige. Jeg tror på det han vil fortelle og med små, forsiktige grep tar han oss med inn i sitt varme og reflekterende univers. En flott hyllest fra Kjetil Jerve til sine nærmeste som samtidig er en lise for alle oss andre også." - Tor Hammerø
Tokyo Improvisations:
DAGENS NÆRINGSLIV juni 2018 "I noen år nå har pianist Kjetil Jerve utmerket seg på mange forskjellige vis i flere av jazzens formater og langt til side for dem også, fra velklingende mainstream triojazz til tunge synther og techno. Han innehar denne kreative åpenheten til livet og musikergjerningen. Hans forrige solopianoplate var formet av New Yorks hastige tempo, på denne nye har han reist til Tokyo og funnet roen og nye klangflater. Siden «Peaceful Piano» er en svært populær spilleliste på Spotify, er jo dette en kommersielt interessant utgivelse – men i motsetning til mye på de listene hører man her Jerves personlighet vikle seg rundt i melodiene. Man hører ham berøre flygelet. Om du vil ha denne på lp, må du ut på kunstmarkedet; her er kun 22 eksemplarer produsert. Men selv om du bare strømmer musikken, får du også der muligheten til å høre stykkene i to hastigheter. Ekstra rolig og fredelig." - Audun Vinger
Lana trio with Sofia Jernberg:
JAZZINORGE juni 2018 "Sofia Jernbergs samarbeid med Lana Trio er gjennomgående vellykket. Det høres høyst påkrevet ut. Å få det spilt, avlevert og kommunisert. Musikken bryter mot oss helt uten forvarsel. Kjetil Jerves kantete pianofragmenter, Andreas Wildhagens reflekterte trommespill og Sofia Jernbergs innstendige vokalutgytelser er over oss før vi egentlig rekker å løfte skikkelig på ørene. De tre åpner et rom jeg har vært i mange ganger før, men inventaret er deres. Når Henrik Munkeby Nørstebø kommer inn med trombone, blir vi stående enda tettere, men stemningen forblir svært god. Dette er imidlertid langt fra hele sannheten om det nesten fjorten minutter lange åpningssporet «Ears Anciens». Det har mange kroker, og det er langt fra bare intensitet som står på programmet. Sporet rommer mange fortellinger, og flere av dem er både saktmodige og avdempede. Ja, selv melodien kan bli ivaretatt av kvartetten, uten at den på noen måte blir sukret. Disse fire musikerne har smidighet innbakt i bevegelsene. Overgangene er sømløse. De er interessante å følge. Innholdet lar seg tro på. Idéen om jevnbyrdighet går som en rød og fri tråd gjennom albumet. Musikken er skapt av bandet, komponert i øyeblikket. Når jeg lytter til frie utrykk, ønsker jeg meg overraskelser, like mye som jeg er avhengig av tilstedeværelse hos utøverne. Det er mange lag som skal falle på plass, før det improviserte hever seg fra bakkenivå. «Omnivore´s Aperitif» slår an en fin nerve. Vi tas inn i en lydmosaikk som er rik på detaljer og ivaretar instrumentenes egenart. Nørstebøs trombone blir dypt alvorlig, mens Jerves piano lar oss komme på innsiden. Wildhagens trommer tar sjanser, og Jernberg trives åpenbart hos Lana. Jeg lar meg overraske. Tilstedeværelsen er upåklagelig. Alle holder et fast tak i det de ønsker å fortelle. Dermed klarer de også å si noe substansielt med et formspråk svært mange har anvendt. De abstrakte vokalhenvendelsene kommer som akrobatikk, men de kan også oppleves som følelsesladde ytringer som speiler mentale tilstander. Fortvilelse, begeistring, engstelse og iver er bare noen av dem. Det er også sånn at trombonen kan virke trassig, trommene egenrådige og pianoet bastant. Lystighet er det lite av. Lyttearbeidet tar meg til forskjellige tolkningsrom. Slik kan det være med rik musikk. Den gjennomgående kvaliteten er først og fremst knyttet til samhandling og skarp kreativitet. Jernberg, Jerve, Nørstebø og Wildhagen vitaliserer den åpne formen de dyrker og gjør den relevant for vår tid, nærmest som en protest mot flimmer og strømlinjeform. Jeg finner det usedvanlig enkelt å være med på denne ferden." - Arild R. Andersen
Rødssalg Neen Glassdør:
KLASSEKAMPEN mars 2018 "Energi på bristepunktet, mellom det beherskede og det sitrende, var noe av det som trollbandt med kvartetten Akmee og deres fjorårsoverraskelse «Neptun». På albumet «RødssalG nEEn GlassdøR», innspilt av en septett der nettopp Akmee utgjør grunnstammen, er uttrykket noe mer ekspansivt. Men likevel på et vis beslektet. På albumomslaget er det kun den palindromiske tittelen som er trykt foran og på ryggen. Ellers på omslaget er musikerne omtalt som Seekers of the Origin eller bare Seekers. Hva skal vi så sortere albumet under? Vel, kontrabassisten Erlend Olderskog Albertsen er mannen bak komposisjonene her, så da tillater vi oss å si at dette er hans band, som foruten Akmee-gjengen – Albertsen pluss Kjetil Jerve på piano, Erik Kimestad Pedersen på trompet og Andreas Wildhagen på trommer – også består av trombonisten Nils Andreas Granseth og altsaksofonisten Martin Myhre Olsen (kjent fra blant andre Megalodon Collective). Her slår pendelen langt kraftigere fra side til side enn den gjorde på «Neptun»: fra det nær introvert funderende til noe langt mer ekspressivt, der musikken er fremoverlent, propulsiv, frilynt. Tighte men likevel åpne og lekne hornarrangement, i spann med bastant og groovy fremdrift. Eksperimentering ved å gå inn i seg selv, for så å slå ut i noe langt freidigere. Kanskje er det derfor dette i de mest energiske øyeblikkene, som på bause «Parallel Opposite», minner litt om noe som kunnet kommet ut fra «Loft Jazz»-scenen i New York på seint 70-, tidlig 80-tall. I glidende overganger be- veger musikken seg mellom tentative utforskinger og mer sprudlende øyeblikk, gjerne innad i samme komposisjon, hvor tilsynelatende løse tråder samles til mer håndfaste tema, som i «Miracle Moon Nano». På låter som «Curtain 1 – Remembering» går de mer utprøvende og forsiktig til verks. Men viktigere enn noen enkelt låt er balansen, den mellom de ulike uttryk- kene og virkemidlene som benyttes og flettes sammen, fra øyeblikk til øyeblikk, fra låt til låt. For albumet fungerer ty- delig som nettopp det, en lytteopplevelse fra a til å. Det er denne balansen som virkelig gjør at man sitter igjen med et inntrykk av å ha hørt noe storartet." - Christopher Monsen
JAZZNYT januar 2018 "Det er den norske bassist Erlend Olderskog Albertsen der står i spidsen for Rødssalg Neen. Det seks mand store band inkluderer de samme fire medlemmer fra Akmee, hvis album Neptun, jeg anmeldte for et halvt år siden. Hvis man går ind på Albertsens hjemmeside for at blive klogere på bandet, kan man læse følgende: "Seekers of The Origin have managed to change the orbit of its planet ‘RødssalG nE’. With an increasing speed, RødssalG nE is approaching the borderline of 4th Dimension and life as we know it. Observation deck#22 have concluded that the atoms in our universe are being compressed and life is about to become a black hole. To save our 4dimensional reality, the Seekers Of The Origin need to understand Time, by transcending to the 5th dimension." Jeg valgte også lytte til musikken. Musikken opfører sig som trancendental scifi free jazz. Der er intergalaktiske mikroeksplosioner og sorte huller på størrelse med universet. Det er bevidsthedsudvidende og perifert mærkeligt. Trompetisten Erik Kimestad og pianisten Kjetil Jerve er begge med i bandet og sætter sine tydelige præg. Det er en jazzplade som har rødder i improv og free jazz. Det færdige udtryk fremstår originalt og som noget jeg ikke har hørt før." - Niels Overgård
Circumstances:
DAGENS NÆRINGSLIV january 2018 "Livet preges av tilfeldigheter. Mye kunne vært annerledes om man ikke hadde møtt den og den personen, lest den diktsamlingen eller gått på den konserten. Musikerne i prosjektet «Circumstances» møttes ved en tilfeldighet, rakk én øving og en konsert før de gikk i studio. Det skal vi være glade for. Dette er en virkelig strålende pianotrio, med trommeslageren Anders Thorén som primus motor og igangsetter av hendelsesrekken. De svarte og hvite blir behandlet på kløktig vis av den meget lovende Kjetil Jerve ved klaveret, mens briten Tim Thornton bestyrer bassen. Det er mye ny jazz å glede seg over nå. Denne trioen er av det lyrisk utforskende slaget, med vakre låter det er meget enkelt å like, men vanskelig å glemme. Mest egenskrevet, to standarder og overraskende nok en flott versjon av ildfulle «54 Duncan Terrace» av gitaristen Allan Holdsworth, som forlot oss i fjor." - Audun Vinger
SALT PEANUTS december 2017 "Plateselskapet AMP, har de senere årene produsert en rekke spennende utgivelser, hvor de har satt sammen nye konstellasjoner for å sjekke ut om det fungerer i platesammenheng. Gjennom de senere årene er det kommet flere plater som har gitt musikere muligheten til å treffes på kryss av landegrenser og tidligere erfaringer, så også med denne trioplaten. Pianisten Kjetil Jerve gjorde for et drøyt år siden trioplaten «New York Improvisations» på Dugnad Records sammen med bassisten Drew Gress, saksofonisten Jimmy Halperin, pluss en ukjent trommeslager. Den ble anmeldt på salt-peanuts.eu, og fikk god kritikk. Bassisten Tim Thornton, har sin egen kvartett i London, og har spilt med Musikere som Stan Sulzmann, Eric Alexander, Jim Mullen, Guy Barker, Gary Husband, Stan Tracey og Liam Noble, for å nevne noen. Mens trommeslageren Anders Thorén er den som driver plateselskapet AMP sammen med sin bedre halvdel. Eller egentlig er det vel henne som tar seg av de administrative og han det musikalske. Han er med på hoveddelen av platene som utgis på selskapet, og dermed er dette et skikkelig familieforetagende. På «Circumstances» får vi tre komposisjoner av Jerve, en av Bill Evans («Time Remembered»), en av Allan Holdswoth («54 Duncan Terrace»), to av Thornton, en av Cole Porter («Everything I Love») og en man har skapt i fellesskap, der og da i studio. Kjetil Jerve er den som gjennomgående er den førende solisten på disse ni sporene. Og i likhet med veldig mange av sine kolleger fra Skandinavia, legger han seg tett opp til mange av de andre herfra, som har hørt mye på Bill Evans i studieperioden. Musikken er til dels svært nordisk, i den forstand at vi kjenner igjen musikken fra Jan Johansson, via Esbjörn Svensson til Bugge Wesseltoft i spillet hans. Vi har opplevd han flere ganger i Lana Trio eller i kollektivet Akmee, hvor han går adskillig lenger ut til «venstre» enn her, noe jeg savner litt på denne innspillingen. Jeg synes rett og slett at det blir litt for fint og vakkert, uten noe motstand, noe både Thornton og Thorén følger opp. Hele veien er musikken vakker, lyrisk og veldig nordisk. Og det blir veldig vanskelig å sette fingeren på noe av det som blir fremført, fordi det gjennomgående er fryktelig bra spilt! De tre musikerne har virkelig funnet hverandre i opptakssituasjonen, og de ni låtene fungerer bra sammen. Men jeg savner at de innimellom bryter litt ut av det forventede, og som vi vet Jerve er i stand til å gjøre." - Jan Granlie
VG december 2017 "Stadig nye bevis dukker opp på at pianotrioen lever i beste velgående. Pianisten Kjetil Jerve debuterte i fjor med «New York Improvisations», sammen med saksofonisten Jimmy Halperin og bassisten Drew Gress. Et meget overbevisende album, fullt av spennende samspill og improviserende spilleglede. I dag kommer "Circumstances", en plate som varer adventstida ut og vel så det. Nå er Jerve her igjen, denne gangen med en trio som kler hans talent til fulle. I dag utgis CD'en «Circumstances», som er spilt inn i Rainbow Studioes sammen med den kjente britiske bassisten Tim Thornton og den svenske batteristen Anders Thorén. For et herlig album, fylt med overraskende vendinger og sprang. Hver sang er en reise i akkorder og friske løp med høyrehånda, mens instrumentene fletter sine særpreg inn i hverandre. Plata er stormende full av soloer fra alle tre. Jerve er høyt og lavt. Briten har noen løp over basstrengene som nagler deg til musikken, og Thorén veksler fra å være diskret til stede til å eksplodere i noen lidenskaplige solosprang. Jerve har skrevet fire låter, Thornton én og tittellåta er et fellesprodukt. Vi får ellers en nydelig tolkning av Bill Evans «Time Remembered», og det er nok fra ham den sterkeste inspirasjonen kommer. Bedre blir det som kjent ikke i trio-bransjen." - Fredrik Wandrup
Neptun:
KULTURDELEN june 2017 "Att kalla sig Akmee är lite kaxigt eftersom akme betyder höjdpunkt. Höjdpunkt eller inte, den norska jazzkvartetten, bildat 2013, är en spännande bekantskap. Konstellationen är densamma som hos en annan ung och framåt norsk grupp, nämligen Mongrel. Akmee är dock än brötigare än Mongrel och drar än mer åt avantgarde och friform. Ändå ska man kanske inte överdriva det där med friform, för även om melodier är en bristvara hos gruppen betyder inte det att det saknas struktur och riktning. Erik Kimestad Pedersenkan låta trumpeten söka sig fram längs egna vägar, men Erlend Olderskog Albertsens bas och Andreas Wildhagenstrummor lägger ofta en fast rytmisk grund som ger tyngd och riktning år spelet – och Kjetil Jerve på piano kan ibland utveckla en enveten minimalistisk rytmik. Man ska inte låta sig luras av det första intrycket som möjligen är smått förvirrande; det visar sig nämligen att det här är fyra musiker som vet vad de vill. De går sin egen väg, men de håller sig på vägen och de har ett klart mål – och skivan växer för varje gång man hör den. Dessutom slås man av att Norge tycks ha blivit något av jazztrumpetarnas förlovade land. Kimestad Pedersen ligger i sitt spel och sin attityd definitivt närmare Nils Petter Molvaer och Thomas Litleskare än Arve Henriksen, men han har sin egen stil. Men det är faktiskt ingen trumpetare som gruppen säger sig vara inspirerad av utan saxofonisten John Coltrane. Albumet heter Neptun, som havsguden och planeten, och anspelart på Neptunus tänkta makt över våra känslor och vårt undermedvetna. Kanske kan man se musiken som en djupdykning i mörka hav och som en färd genom okänd rymd." - Sten Wistrand
TOR DE JAZZ september 2017 "Aldri hørt om Akmee før? Da er vi to, men bak dette bandnavnet skjuler noen av våre mest spennende unge jazzmusikanter seg. Erik Kimestad Pedersen, Erlend Olderskog Albertsen, Andreas Wildhagen og Kjetil Jerve - til sammen er de Akmee. Den firbente til høyre er såvidt jeg vet ikke med i bandet. Jeg slutter aldri å bli imponert over tilsiget av nye, unge jazzmusikanter og ditto uttrykk her til lands. Noen, les herrene Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal, la lista skyhøyt for noen tiår siden og siden har det altså kommet stadig nye generasjoner som har fulgt opp svært godt - så godt at det har blitt lagt veldig godt merke til rundt om i hele verden. I 2013 bestemte pianisten Kjetil Jerve og trommeslageren Andreas Wildhagen seg for å starte et nytt band og med seg inviterte de bassisten Erlend Olderskog Albertsen og trompeteren Erik Kimestad Pedersen. Navnet på bandet blei Akmee, men bare noen få konserter rundt om i Europa i løpet av disse åra har ført til at kvartetten har levd et relativt beskjedent liv. Det har det absolutt ikke vært noen grunn til. Med "Neptun" gir Akmee oss sin debut-cd og det tar veldig kort tid for å skjønne at de har noe spesielt å by på - som veldig mange av sine samtidige. Jerve har skrevet halvparten av de fire låtene, mens Olderskog Albertsen og Wildhagen bidrar med en hver. Når de forteller at Jens Bjørneboes "Haiene" og sein Coltrane er viktige inspirasjonskilder, så er det kanskje mulig å skjønne hvor dette bærer hen. De fire går kollektivt til verket og er alle strålende lyttere i et landskap som både er reflekterende og utadvendt. Solistisk har alle mye å melde slik det er med store deler av denne norske generasjonen og Akmee har "endelig" fortalt oss hvem de er. En strålende start har det blitt!" - Tor Hammerø
JAZZNYT July 2017 "Neptun er den fjerdestørste planet i solsystemet. Den er ikke mulig at se med det blotte øje. Den har nogle af de stærkeste storme i solssystemet, med vindstød på op til 2500 km/t. Neptun var i øvrigt også indtil 1990, et bryggeri i Silkeborg, men det er ikke så vigtigt i denne sammenhæng, hvor den norske kvartet Akmee har udgivet albummet Neptun og blandt andet ladet sig inspirere af planeten. Herhjemme kender vi trompetisten Erik Kimestad fra eksempelvis Horse Orchestra og Kresten Osgood Kvintet. Han er en formidabel trompetist der ikke umiddelbart er til at indramme stilistisk. På et af pladens højdepunkter Wavelengths hører vi vi ham i et sanseligt berusende samspil med de andre, Kjetil Jerve (piano), Erlend Oldenskog Albertsen (bas) og Andreas Wildhagen (trommer). Det er jazz der trækker på elementer fra 60'ernes amerikanske eksperimenterende jazz. Noget der også høres på åbningsnummeret, hvor Jerves pianospil sender mine tanker i retning af Paul Bley. Når det er sagt, så er Akmee nutidig jazz med frie og ubundne elementer uden, at det er free jazz. Bandet fortæller i pressematerialet at musikken er inspireret af Jens Bjørneboes roman Haiene og John Coltrane sene periode. Meget anbefalelsesværdig plade." - Niels Overgård
Orter Eparg:
SALT PEANUTS desember 2016 "Den norske bassisten Dan Peter Sundland har bosatt seg i Berlin, og har de senere årene medvirket i en rekke musikalske prosjekter. På plate startet det vel med bandet Nina og deres «The Guesthouse», før bandet Esp, med barytonsaksofonisten John Pål Inderberg medvirket. Deretter kom det et par plater med Clara Haberkamp Trio og debutplaten til Arne Torvik, før hans første soloproduksjon, «Elevenette» kom i 2013. Deretter ga han ut plate med det Berlin-baserte bandet Home Strech, før denne nye trioen så dagens lys med sin første plate, selv om bandet har eksistert siden 2008, da Sundland var vikar på en jobb for Henrik Nørstebø i Lana Trio. Med seg i trioen har han tatt med seg to av de mest kreative og spennende «unge», norske musikerne av i dag, pianisten Kjetil Jerve og trommeslageren Andreas Wildhagen. I tillegg bidrar Liz Kosack på synth på en av låtene. Alle låtene er skrevet av Sundland, og det er spennende å høre hans spesielle og runde el-basslyd, som jeg bare kan huske å hørt Steve Swallow gjøre tidligere. Komposisjonene er varierte og spennende, med mange rytmiske skifter og vendinger som er med på å gjøre musikken adskillig mer spennende enn mange pianotrioer som utgir plater i dag. Pianist Kjetil Jerve kjenner vi godt blant annet fra bandet Lana Trio, og må regnes som en av de mest spennende pianistene på den norske banehalvdelen i dag. Han har det hele inne, både teknisk og idémessig, og han bidrar i høy grad til å gjøre «Orter Eparg» til en spennende plate. Trommeslager Andreas Wildhagen er en av de som skal overta trommehegemoniet i Norge etter de som har passer 40 år. Han spiller fast med blant andre Paal Nilssen-Love Large Unit, og mye av den fandenivolskheten og kreativiteten fra dette bandet tar han med seg inn i Orter Eparg. Vi får låter som skifter i stemning og lynne, hør bare på den tredelte suiten «Catapult Suite», som er en perle, eller den sprelske «Spring Is Just Around The Corner». Disse tre musikerne har en stund vært oppe og vaket i den enorme underskogen av dyktige, norske, relativt unge musikere. Med denne innspillingen bør livet på «skyggesiden» være over, for dette er noe av det tøffeste som er kommet fra den yngre delen av den norske jazzen på flere år! Og coveret, hvor bildene er tatt av Liz Kosack, er like sprelske, lekene og morsomme som musikken. - Jan Granlie
JAZZNYT december 2016 "Kjetil Jerve er også medlem af trioen Orter Eprag, der ledes af el-bassisten Dan Peter Sundland og har Andreas Wildhagen på trommer. Læser man navnet på trioen bagfra, hedder de Retro Grape. Noget der med lidt god vilje kan oversættes til en rosin. Trioen har eksisteret siden 2008. Det skal ikke være nogen hemmelighed, at nordisk triojazz har nogle udfordringer i disse år. Hvor ofte ender man ikke med at der står noget om inspiration fra Bill Evans, Jan Johansson, Keith Jarrett eller Esbjörn Svensson? Det er ikke tilfældet med denne trio. Der er masser af udadvendt energi og power i deres spil. Melankolien og den nordiske tone er hældt i havet. I stedet er det tre musikere der mødes over en heftig omgang triojazz, der hører hjemme i nutiden. Sundlands afrundede elbas spil og Wildhagens viltre trommespil er en gevinst sammen med Jerves potente klaverspil. Det er en meget anbefalelsesværdig triojazzplade til jazzlytteren der ikke er bange for at udfordre sine ører med spændstig dynamisk jazz. Som en overraskende bonus medvirker Liz Kosack på synthesizer på numrene Oort Cloud og Sekstant. Jeg er ikke kun begejstret. Jeg er meget begejstret." - Niels Overgård
LIRA "Pianotrion är en av jazzens verkliga experimentverkstäder och det finns stora möjligheter att göra något eget, vilket har visat sig genom jazzhistorien. Ofta är det pianisten som är huvudfiguren, men såklart inte alltid. Hos Orter Eparg är det elbasisten Dan Peter Sundblad som är kapellmästaren och som har komponerat de åtta låtarna på trions debutskiva. Han växlar mellan jazzscenerna i Norge och Berlin och har spelat både med större jazzgrupper och även i fusionband, erfarenheter som får utlopp i hans trio. På piano hörs Kjetil Järvi med ett spel som lika gärna spelar mot de båda andra. Trummisen Andreas Wildhagen växlar mellan sparsmakat och mer expressivt spel med mycket cymbaler. En brokig samling låtar av olika karaktär bjuds det på, med inspiration från olika håll, här möts minimalism med ruffiga riff, genomarrangerade partier med friare improviserade delar. I huvudsak en slags modern jazz med både en del fina melodier och många spännande och inte sällan oväntade rytmiska vändningar." - Andreas Lagercrantz
TOR DE JAZZ januar 2017 "Orter Eparg er en trio med noen av kongerikets aller mest spennende unge jazzmusikanter. Det høres! Kjetil Jerve, Dan Peter Sundland og Andreas Wildhagen - Orter Eparg - med noe spesielt på hjertet. Orter Eparg høres relativt uforståelig ut. Snur vi på det så blir det Retro Grape - noe mer begripelig kanskje, men bare kanskje! Musikken derimot er mer enn begripelig og med Kjetil Jerve på piano, Dan Peter Sundland på elbass og Andreas Wildhagen på trommer, så er ikke det det aller minste overraskende. De tre kameratene, som fortsatt er unge herrer, har lekt sammen siden 2008 og det er lett å skjønne at empatien og lekelysten fortsatt er på plass i fullt monn. De tre er "resultatet" av de utmerkede jazzutdanninsginstitusjonene i Oslo og Trondheim og forteller oss både her og i en rekke andre konstellasjoner at de har store deler av den moderne jazzhistoria inne. Dessuten har de også levert en rekke bevis på at de har masse originalt å by på. Her er det den Berlin-bosatte trønderen Sundland som på sett og vis er premissleverandøren. Han har komponert all musikken og viser at han er en komponist med et stort spenn i sin tilnærmingsmåte til å skrive musikk. Noe er nesten funky, noe er rytmisk spennende og noe er åpent. Noe forteller meg at Sundland har hørt en time eller to på Steve Swallows elbass-spill og sammen med den ustoppelig oppfinnsomme Jerve, som blant annet spilte åpningskonserten under Moldejazz i fjor sammen med Kristoffer Eikrem og amerikanske Jimmy Halperin, og den stadig kreative og allsidige Wildhagen, som mange har møtt sammen med Paal Nilssen-Love i hans Large Unit, så har han skapt et lekent lite kollektiv. På to av låtene bidrar også Liz Kosack som en ekstra fargelegger med sin synth. Orter Eparg venta altså i nesten ti år før de platedebuterte. De har benytta tid godt - svært godt." - Tor Hammerø
DAGENS NÆRINGSLIV november 2020 "Alle bør sette på denne for å komme i vater i hjemmet og med businessen.
Det er mange fremragende pianister i norsk jazz, men Kjetil Jerve har virkelig funnet sin egen nisje. Hans minimalistiske pianomusikk kan og bør treffe virkelig mange lyttere. «The Soundtrack of My Home» er en videreføring av hans «Daily Piano»-prosjekt, daglige kortkonserter i sosiale medier. Dette er små, livsnødvendige minutter, en pustepause i en kjasete hverdag. Trolig gjelder dette for ham selv også, låtene har blant annet navn etter Jerves små trillingdøtre, Eivor, Iben og Turid, samt hustruen Karoline. Man hører spor av hverdagslivet til en stor familie på en liten flate i bakgrunnen. Virkelighetsjazz, kalles det vel. Men også ambient-pop. Andre spor er oppkalt etter andre familiemedlemmer, og det føles dermed ufint å peke ut favoritter. Men dette oppleves også befriende lite internt. Det er hyperorganisk pianospill, der man hører materialene og mennesket, men samtidig kan tenke på egne erfaringer, eller forsvinne inn i en bok mens man lytter. Denne platen vil bli spilt gang på gang til verden åpner seg igjen." - Audun Vinger
SALT PEANUTS desember 2020 " Trillingfaren og pianisten Kjetil Jerve fra Ålesund på Sunnmøre i Norge, har nok hatt nok å henge fingrene i de seneste månedene. Først ble han far til trillinger, så kom koronaen, som egentlig burde gitt han tid til å hjelpe fruen med barnestell og barnepass. Men en pianist som arbeider som frilanser må også forsøke å skrape sammen noen kroner til familien (han er jo tross alt sunnmøring), noe han blant annet gjorde med å holde streamingkonserter hjemmefra. Vi anmeldte hans første «hjemme hos»-konsert, som var en svært behagelig forestilling (anmeldelsen kan du lese HER). Konserten kan sees i lenken under. Ellers har Jerve vært å høre på plate med blant andre tenorsaksofonisten Jimmy Halperin og bassisten Drew Gress på «New York Improvisations» (DUGNAD RECORDS), og anmeldelsen kan leses HER, samarbeid med bassisten Tim Thornton og trommeslageren Anders Thorén på platen «Circustances» (AMP), anmeldt HER, et fint samarbeid med tromnpeteren Kristoffer Eikrem på «Feeling//Emotion» (NORDCD), anmeldt HER, og prosjektet «Jul på sunnmørsk» (DUGNAD RECORDS) SOM ER ANMELDT HER. Utover dette har han spilt med musikere som Arild Andersen, Jon Christensen, Rob Waring, Jon Eberson, Emilie Nicolas, Hilde Marie Kjersem, Ine Hoem, Jonas Kullhammar, Tony Mallaby, John Butcher, og Tomasz Stanko, for å nevne noen få. På «The Soundtrack of My Home» har jeg en følelse av at vi får et litt feilslått bilde på hvordan det er i et hjem med trillinger. Jeg har en mistanke om at fruen i huset har tatt med seg de tre barna ut på tur, mens Jerbve har improvisert fram disse 10 låtene. Og som en øvelse i nedstressing og sjelebot han, som en relativt rolig person og en lyrisk pianist, av og til må unne seg skal ha overleve. Men jeg kan trøste Jerve og fruen at om ca 20 år, da de tre flytter hjemmefra, blir det igjen tid for rolige dager i heimen. Låtene på platen, eller de relativt frie improvisasjonene, er dedikert til personer som står Jerve nær. Trillingjentene Iben, Turid og Eivore har selvfølgelig fått sine låter. Det samme har fruen Karoline, moren, storebrødrene og til og med katten fått sine egne låter. Musikken er veldig lik den vi anmeldte som streamingkonsert tidligere i år. Den er gjennomgående lyrisk, og Jerve lager fine, og ikke minst melankolske «strekk» som innimellom kan ligne litt på den musikken vi har fått fra pianisten Terry Riley og komponisten Philip Glass. Han har et uttrykk som er repeterende, hvor han bygger på en idé som utvikles fint utover i den improvisasjonen han jobber med. I presseskrivet fortelles det at pianolyden blir krydret med lydene fra hjemmet da innspillingen ble gjort, med trillingene som leker i bakgrunnen, knirking fra gulv, fuglekvitter utenfor vinduet og, stort sett, lyder fra livet. Men må anstrenge meg kraftig for å høre noe som helst som kan virke forstyrrende på musikken. Om om det er noe der bak, er det milevis fra det for eksempel Keith Jarrett serverer på sine live-innspillinger. Kjetil Jerve har laget en fin soloplate, som er ettertenksom, melankolsk og som har akkurat nok minimalisme i seg til at den blir spennende. - Jan Granlie
NETTAVISEN desember 2020 "Kjetil Jerve (32) har allerede ved en rekke, og ganske så forskjellige settinger, fortalt oss at han er en pianist med ei helt egen stemme. Det spørs likevel ikke om han ved denne anledninga har gitt oss sitt mest personlige og sin viktigste tilstandsrapport så langt med "The Soundtrack of My Home". Musikken Jerve enten har forhåndskomponert eller spontankomponerer mens han sitter der, er uten unntak tilegna mennesker som står han svært nær. I løpet av året har han blitt trillingfar og både Eivor, Iben og Turid har fått hver sin låt. Det har også kona Karoline, mora hans, hans to storebrødre og katten i heimen fått. Til å åpne denne flotte samlinga har han dedikert åpningssporet til seg sjøl mens den siste låta er skrevet til hans avdøde far. Musikken er spilt inn i heimen på et vanlig piano. Det låter langt fra som et studioflygel, men det gjør da heller ingenting i dette tilfellet. Her er det inderligheten, ektheten og nærheten som er de viktigste ingrediensene og når det hele blir krydra med lyden av barneleik, gulv som knirker og fugler som kvitrer utenfor leiligheta på Holmlia i Oslo, ja da opplever vi nesten at vi er til stede i stua. Det sies at musikken henter inspirasjon fra rytmisk ambient, lo-fi jazz og minimalistisk pop. Det stemmer nok det, men for meg er det stemninga og inderligheten i det Kjetil Jerve forteller oss som er det viktige. Jeg tror på det han vil fortelle og med små, forsiktige grep tar han oss med inn i sitt varme og reflekterende univers. En flott hyllest fra Kjetil Jerve til sine nærmeste som samtidig er en lise for alle oss andre også." - Tor Hammerø
Tokyo Improvisations:
DAGENS NÆRINGSLIV juni 2018 "I noen år nå har pianist Kjetil Jerve utmerket seg på mange forskjellige vis i flere av jazzens formater og langt til side for dem også, fra velklingende mainstream triojazz til tunge synther og techno. Han innehar denne kreative åpenheten til livet og musikergjerningen. Hans forrige solopianoplate var formet av New Yorks hastige tempo, på denne nye har han reist til Tokyo og funnet roen og nye klangflater. Siden «Peaceful Piano» er en svært populær spilleliste på Spotify, er jo dette en kommersielt interessant utgivelse – men i motsetning til mye på de listene hører man her Jerves personlighet vikle seg rundt i melodiene. Man hører ham berøre flygelet. Om du vil ha denne på lp, må du ut på kunstmarkedet; her er kun 22 eksemplarer produsert. Men selv om du bare strømmer musikken, får du også der muligheten til å høre stykkene i to hastigheter. Ekstra rolig og fredelig." - Audun Vinger
Lana trio with Sofia Jernberg:
JAZZINORGE juni 2018 "Sofia Jernbergs samarbeid med Lana Trio er gjennomgående vellykket. Det høres høyst påkrevet ut. Å få det spilt, avlevert og kommunisert. Musikken bryter mot oss helt uten forvarsel. Kjetil Jerves kantete pianofragmenter, Andreas Wildhagens reflekterte trommespill og Sofia Jernbergs innstendige vokalutgytelser er over oss før vi egentlig rekker å løfte skikkelig på ørene. De tre åpner et rom jeg har vært i mange ganger før, men inventaret er deres. Når Henrik Munkeby Nørstebø kommer inn med trombone, blir vi stående enda tettere, men stemningen forblir svært god. Dette er imidlertid langt fra hele sannheten om det nesten fjorten minutter lange åpningssporet «Ears Anciens». Det har mange kroker, og det er langt fra bare intensitet som står på programmet. Sporet rommer mange fortellinger, og flere av dem er både saktmodige og avdempede. Ja, selv melodien kan bli ivaretatt av kvartetten, uten at den på noen måte blir sukret. Disse fire musikerne har smidighet innbakt i bevegelsene. Overgangene er sømløse. De er interessante å følge. Innholdet lar seg tro på. Idéen om jevnbyrdighet går som en rød og fri tråd gjennom albumet. Musikken er skapt av bandet, komponert i øyeblikket. Når jeg lytter til frie utrykk, ønsker jeg meg overraskelser, like mye som jeg er avhengig av tilstedeværelse hos utøverne. Det er mange lag som skal falle på plass, før det improviserte hever seg fra bakkenivå. «Omnivore´s Aperitif» slår an en fin nerve. Vi tas inn i en lydmosaikk som er rik på detaljer og ivaretar instrumentenes egenart. Nørstebøs trombone blir dypt alvorlig, mens Jerves piano lar oss komme på innsiden. Wildhagens trommer tar sjanser, og Jernberg trives åpenbart hos Lana. Jeg lar meg overraske. Tilstedeværelsen er upåklagelig. Alle holder et fast tak i det de ønsker å fortelle. Dermed klarer de også å si noe substansielt med et formspråk svært mange har anvendt. De abstrakte vokalhenvendelsene kommer som akrobatikk, men de kan også oppleves som følelsesladde ytringer som speiler mentale tilstander. Fortvilelse, begeistring, engstelse og iver er bare noen av dem. Det er også sånn at trombonen kan virke trassig, trommene egenrådige og pianoet bastant. Lystighet er det lite av. Lyttearbeidet tar meg til forskjellige tolkningsrom. Slik kan det være med rik musikk. Den gjennomgående kvaliteten er først og fremst knyttet til samhandling og skarp kreativitet. Jernberg, Jerve, Nørstebø og Wildhagen vitaliserer den åpne formen de dyrker og gjør den relevant for vår tid, nærmest som en protest mot flimmer og strømlinjeform. Jeg finner det usedvanlig enkelt å være med på denne ferden." - Arild R. Andersen
Rødssalg Neen Glassdør:
KLASSEKAMPEN mars 2018 "Energi på bristepunktet, mellom det beherskede og det sitrende, var noe av det som trollbandt med kvartetten Akmee og deres fjorårsoverraskelse «Neptun». På albumet «RødssalG nEEn GlassdøR», innspilt av en septett der nettopp Akmee utgjør grunnstammen, er uttrykket noe mer ekspansivt. Men likevel på et vis beslektet. På albumomslaget er det kun den palindromiske tittelen som er trykt foran og på ryggen. Ellers på omslaget er musikerne omtalt som Seekers of the Origin eller bare Seekers. Hva skal vi så sortere albumet under? Vel, kontrabassisten Erlend Olderskog Albertsen er mannen bak komposisjonene her, så da tillater vi oss å si at dette er hans band, som foruten Akmee-gjengen – Albertsen pluss Kjetil Jerve på piano, Erik Kimestad Pedersen på trompet og Andreas Wildhagen på trommer – også består av trombonisten Nils Andreas Granseth og altsaksofonisten Martin Myhre Olsen (kjent fra blant andre Megalodon Collective). Her slår pendelen langt kraftigere fra side til side enn den gjorde på «Neptun»: fra det nær introvert funderende til noe langt mer ekspressivt, der musikken er fremoverlent, propulsiv, frilynt. Tighte men likevel åpne og lekne hornarrangement, i spann med bastant og groovy fremdrift. Eksperimentering ved å gå inn i seg selv, for så å slå ut i noe langt freidigere. Kanskje er det derfor dette i de mest energiske øyeblikkene, som på bause «Parallel Opposite», minner litt om noe som kunnet kommet ut fra «Loft Jazz»-scenen i New York på seint 70-, tidlig 80-tall. I glidende overganger be- veger musikken seg mellom tentative utforskinger og mer sprudlende øyeblikk, gjerne innad i samme komposisjon, hvor tilsynelatende løse tråder samles til mer håndfaste tema, som i «Miracle Moon Nano». På låter som «Curtain 1 – Remembering» går de mer utprøvende og forsiktig til verks. Men viktigere enn noen enkelt låt er balansen, den mellom de ulike uttryk- kene og virkemidlene som benyttes og flettes sammen, fra øyeblikk til øyeblikk, fra låt til låt. For albumet fungerer ty- delig som nettopp det, en lytteopplevelse fra a til å. Det er denne balansen som virkelig gjør at man sitter igjen med et inntrykk av å ha hørt noe storartet." - Christopher Monsen
JAZZNYT januar 2018 "Det er den norske bassist Erlend Olderskog Albertsen der står i spidsen for Rødssalg Neen. Det seks mand store band inkluderer de samme fire medlemmer fra Akmee, hvis album Neptun, jeg anmeldte for et halvt år siden. Hvis man går ind på Albertsens hjemmeside for at blive klogere på bandet, kan man læse følgende: "Seekers of The Origin have managed to change the orbit of its planet ‘RødssalG nE’. With an increasing speed, RødssalG nE is approaching the borderline of 4th Dimension and life as we know it. Observation deck#22 have concluded that the atoms in our universe are being compressed and life is about to become a black hole. To save our 4dimensional reality, the Seekers Of The Origin need to understand Time, by transcending to the 5th dimension." Jeg valgte også lytte til musikken. Musikken opfører sig som trancendental scifi free jazz. Der er intergalaktiske mikroeksplosioner og sorte huller på størrelse med universet. Det er bevidsthedsudvidende og perifert mærkeligt. Trompetisten Erik Kimestad og pianisten Kjetil Jerve er begge med i bandet og sætter sine tydelige præg. Det er en jazzplade som har rødder i improv og free jazz. Det færdige udtryk fremstår originalt og som noget jeg ikke har hørt før." - Niels Overgård
Circumstances:
DAGENS NÆRINGSLIV january 2018 "Livet preges av tilfeldigheter. Mye kunne vært annerledes om man ikke hadde møtt den og den personen, lest den diktsamlingen eller gått på den konserten. Musikerne i prosjektet «Circumstances» møttes ved en tilfeldighet, rakk én øving og en konsert før de gikk i studio. Det skal vi være glade for. Dette er en virkelig strålende pianotrio, med trommeslageren Anders Thorén som primus motor og igangsetter av hendelsesrekken. De svarte og hvite blir behandlet på kløktig vis av den meget lovende Kjetil Jerve ved klaveret, mens briten Tim Thornton bestyrer bassen. Det er mye ny jazz å glede seg over nå. Denne trioen er av det lyrisk utforskende slaget, med vakre låter det er meget enkelt å like, men vanskelig å glemme. Mest egenskrevet, to standarder og overraskende nok en flott versjon av ildfulle «54 Duncan Terrace» av gitaristen Allan Holdsworth, som forlot oss i fjor." - Audun Vinger
SALT PEANUTS december 2017 "Plateselskapet AMP, har de senere årene produsert en rekke spennende utgivelser, hvor de har satt sammen nye konstellasjoner for å sjekke ut om det fungerer i platesammenheng. Gjennom de senere årene er det kommet flere plater som har gitt musikere muligheten til å treffes på kryss av landegrenser og tidligere erfaringer, så også med denne trioplaten. Pianisten Kjetil Jerve gjorde for et drøyt år siden trioplaten «New York Improvisations» på Dugnad Records sammen med bassisten Drew Gress, saksofonisten Jimmy Halperin, pluss en ukjent trommeslager. Den ble anmeldt på salt-peanuts.eu, og fikk god kritikk. Bassisten Tim Thornton, har sin egen kvartett i London, og har spilt med Musikere som Stan Sulzmann, Eric Alexander, Jim Mullen, Guy Barker, Gary Husband, Stan Tracey og Liam Noble, for å nevne noen. Mens trommeslageren Anders Thorén er den som driver plateselskapet AMP sammen med sin bedre halvdel. Eller egentlig er det vel henne som tar seg av de administrative og han det musikalske. Han er med på hoveddelen av platene som utgis på selskapet, og dermed er dette et skikkelig familieforetagende. På «Circumstances» får vi tre komposisjoner av Jerve, en av Bill Evans («Time Remembered»), en av Allan Holdswoth («54 Duncan Terrace»), to av Thornton, en av Cole Porter («Everything I Love») og en man har skapt i fellesskap, der og da i studio. Kjetil Jerve er den som gjennomgående er den førende solisten på disse ni sporene. Og i likhet med veldig mange av sine kolleger fra Skandinavia, legger han seg tett opp til mange av de andre herfra, som har hørt mye på Bill Evans i studieperioden. Musikken er til dels svært nordisk, i den forstand at vi kjenner igjen musikken fra Jan Johansson, via Esbjörn Svensson til Bugge Wesseltoft i spillet hans. Vi har opplevd han flere ganger i Lana Trio eller i kollektivet Akmee, hvor han går adskillig lenger ut til «venstre» enn her, noe jeg savner litt på denne innspillingen. Jeg synes rett og slett at det blir litt for fint og vakkert, uten noe motstand, noe både Thornton og Thorén følger opp. Hele veien er musikken vakker, lyrisk og veldig nordisk. Og det blir veldig vanskelig å sette fingeren på noe av det som blir fremført, fordi det gjennomgående er fryktelig bra spilt! De tre musikerne har virkelig funnet hverandre i opptakssituasjonen, og de ni låtene fungerer bra sammen. Men jeg savner at de innimellom bryter litt ut av det forventede, og som vi vet Jerve er i stand til å gjøre." - Jan Granlie
VG december 2017 "Stadig nye bevis dukker opp på at pianotrioen lever i beste velgående. Pianisten Kjetil Jerve debuterte i fjor med «New York Improvisations», sammen med saksofonisten Jimmy Halperin og bassisten Drew Gress. Et meget overbevisende album, fullt av spennende samspill og improviserende spilleglede. I dag kommer "Circumstances", en plate som varer adventstida ut og vel så det. Nå er Jerve her igjen, denne gangen med en trio som kler hans talent til fulle. I dag utgis CD'en «Circumstances», som er spilt inn i Rainbow Studioes sammen med den kjente britiske bassisten Tim Thornton og den svenske batteristen Anders Thorén. For et herlig album, fylt med overraskende vendinger og sprang. Hver sang er en reise i akkorder og friske løp med høyrehånda, mens instrumentene fletter sine særpreg inn i hverandre. Plata er stormende full av soloer fra alle tre. Jerve er høyt og lavt. Briten har noen løp over basstrengene som nagler deg til musikken, og Thorén veksler fra å være diskret til stede til å eksplodere i noen lidenskaplige solosprang. Jerve har skrevet fire låter, Thornton én og tittellåta er et fellesprodukt. Vi får ellers en nydelig tolkning av Bill Evans «Time Remembered», og det er nok fra ham den sterkeste inspirasjonen kommer. Bedre blir det som kjent ikke i trio-bransjen." - Fredrik Wandrup
Neptun:
KULTURDELEN june 2017 "Att kalla sig Akmee är lite kaxigt eftersom akme betyder höjdpunkt. Höjdpunkt eller inte, den norska jazzkvartetten, bildat 2013, är en spännande bekantskap. Konstellationen är densamma som hos en annan ung och framåt norsk grupp, nämligen Mongrel. Akmee är dock än brötigare än Mongrel och drar än mer åt avantgarde och friform. Ändå ska man kanske inte överdriva det där med friform, för även om melodier är en bristvara hos gruppen betyder inte det att det saknas struktur och riktning. Erik Kimestad Pedersenkan låta trumpeten söka sig fram längs egna vägar, men Erlend Olderskog Albertsens bas och Andreas Wildhagenstrummor lägger ofta en fast rytmisk grund som ger tyngd och riktning år spelet – och Kjetil Jerve på piano kan ibland utveckla en enveten minimalistisk rytmik. Man ska inte låta sig luras av det första intrycket som möjligen är smått förvirrande; det visar sig nämligen att det här är fyra musiker som vet vad de vill. De går sin egen väg, men de håller sig på vägen och de har ett klart mål – och skivan växer för varje gång man hör den. Dessutom slås man av att Norge tycks ha blivit något av jazztrumpetarnas förlovade land. Kimestad Pedersen ligger i sitt spel och sin attityd definitivt närmare Nils Petter Molvaer och Thomas Litleskare än Arve Henriksen, men han har sin egen stil. Men det är faktiskt ingen trumpetare som gruppen säger sig vara inspirerad av utan saxofonisten John Coltrane. Albumet heter Neptun, som havsguden och planeten, och anspelart på Neptunus tänkta makt över våra känslor och vårt undermedvetna. Kanske kan man se musiken som en djupdykning i mörka hav och som en färd genom okänd rymd." - Sten Wistrand
TOR DE JAZZ september 2017 "Aldri hørt om Akmee før? Da er vi to, men bak dette bandnavnet skjuler noen av våre mest spennende unge jazzmusikanter seg. Erik Kimestad Pedersen, Erlend Olderskog Albertsen, Andreas Wildhagen og Kjetil Jerve - til sammen er de Akmee. Den firbente til høyre er såvidt jeg vet ikke med i bandet. Jeg slutter aldri å bli imponert over tilsiget av nye, unge jazzmusikanter og ditto uttrykk her til lands. Noen, les herrene Andersen, Christensen, Garbarek og Rypdal, la lista skyhøyt for noen tiår siden og siden har det altså kommet stadig nye generasjoner som har fulgt opp svært godt - så godt at det har blitt lagt veldig godt merke til rundt om i hele verden. I 2013 bestemte pianisten Kjetil Jerve og trommeslageren Andreas Wildhagen seg for å starte et nytt band og med seg inviterte de bassisten Erlend Olderskog Albertsen og trompeteren Erik Kimestad Pedersen. Navnet på bandet blei Akmee, men bare noen få konserter rundt om i Europa i løpet av disse åra har ført til at kvartetten har levd et relativt beskjedent liv. Det har det absolutt ikke vært noen grunn til. Med "Neptun" gir Akmee oss sin debut-cd og det tar veldig kort tid for å skjønne at de har noe spesielt å by på - som veldig mange av sine samtidige. Jerve har skrevet halvparten av de fire låtene, mens Olderskog Albertsen og Wildhagen bidrar med en hver. Når de forteller at Jens Bjørneboes "Haiene" og sein Coltrane er viktige inspirasjonskilder, så er det kanskje mulig å skjønne hvor dette bærer hen. De fire går kollektivt til verket og er alle strålende lyttere i et landskap som både er reflekterende og utadvendt. Solistisk har alle mye å melde slik det er med store deler av denne norske generasjonen og Akmee har "endelig" fortalt oss hvem de er. En strålende start har det blitt!" - Tor Hammerø
JAZZNYT July 2017 "Neptun er den fjerdestørste planet i solsystemet. Den er ikke mulig at se med det blotte øje. Den har nogle af de stærkeste storme i solssystemet, med vindstød på op til 2500 km/t. Neptun var i øvrigt også indtil 1990, et bryggeri i Silkeborg, men det er ikke så vigtigt i denne sammenhæng, hvor den norske kvartet Akmee har udgivet albummet Neptun og blandt andet ladet sig inspirere af planeten. Herhjemme kender vi trompetisten Erik Kimestad fra eksempelvis Horse Orchestra og Kresten Osgood Kvintet. Han er en formidabel trompetist der ikke umiddelbart er til at indramme stilistisk. På et af pladens højdepunkter Wavelengths hører vi vi ham i et sanseligt berusende samspil med de andre, Kjetil Jerve (piano), Erlend Oldenskog Albertsen (bas) og Andreas Wildhagen (trommer). Det er jazz der trækker på elementer fra 60'ernes amerikanske eksperimenterende jazz. Noget der også høres på åbningsnummeret, hvor Jerves pianospil sender mine tanker i retning af Paul Bley. Når det er sagt, så er Akmee nutidig jazz med frie og ubundne elementer uden, at det er free jazz. Bandet fortæller i pressematerialet at musikken er inspireret af Jens Bjørneboes roman Haiene og John Coltrane sene periode. Meget anbefalelsesværdig plade." - Niels Overgård
Orter Eparg:
SALT PEANUTS desember 2016 "Den norske bassisten Dan Peter Sundland har bosatt seg i Berlin, og har de senere årene medvirket i en rekke musikalske prosjekter. På plate startet det vel med bandet Nina og deres «The Guesthouse», før bandet Esp, med barytonsaksofonisten John Pål Inderberg medvirket. Deretter kom det et par plater med Clara Haberkamp Trio og debutplaten til Arne Torvik, før hans første soloproduksjon, «Elevenette» kom i 2013. Deretter ga han ut plate med det Berlin-baserte bandet Home Strech, før denne nye trioen så dagens lys med sin første plate, selv om bandet har eksistert siden 2008, da Sundland var vikar på en jobb for Henrik Nørstebø i Lana Trio. Med seg i trioen har han tatt med seg to av de mest kreative og spennende «unge», norske musikerne av i dag, pianisten Kjetil Jerve og trommeslageren Andreas Wildhagen. I tillegg bidrar Liz Kosack på synth på en av låtene. Alle låtene er skrevet av Sundland, og det er spennende å høre hans spesielle og runde el-basslyd, som jeg bare kan huske å hørt Steve Swallow gjøre tidligere. Komposisjonene er varierte og spennende, med mange rytmiske skifter og vendinger som er med på å gjøre musikken adskillig mer spennende enn mange pianotrioer som utgir plater i dag. Pianist Kjetil Jerve kjenner vi godt blant annet fra bandet Lana Trio, og må regnes som en av de mest spennende pianistene på den norske banehalvdelen i dag. Han har det hele inne, både teknisk og idémessig, og han bidrar i høy grad til å gjøre «Orter Eparg» til en spennende plate. Trommeslager Andreas Wildhagen er en av de som skal overta trommehegemoniet i Norge etter de som har passer 40 år. Han spiller fast med blant andre Paal Nilssen-Love Large Unit, og mye av den fandenivolskheten og kreativiteten fra dette bandet tar han med seg inn i Orter Eparg. Vi får låter som skifter i stemning og lynne, hør bare på den tredelte suiten «Catapult Suite», som er en perle, eller den sprelske «Spring Is Just Around The Corner». Disse tre musikerne har en stund vært oppe og vaket i den enorme underskogen av dyktige, norske, relativt unge musikere. Med denne innspillingen bør livet på «skyggesiden» være over, for dette er noe av det tøffeste som er kommet fra den yngre delen av den norske jazzen på flere år! Og coveret, hvor bildene er tatt av Liz Kosack, er like sprelske, lekene og morsomme som musikken. - Jan Granlie
JAZZNYT december 2016 "Kjetil Jerve er også medlem af trioen Orter Eprag, der ledes af el-bassisten Dan Peter Sundland og har Andreas Wildhagen på trommer. Læser man navnet på trioen bagfra, hedder de Retro Grape. Noget der med lidt god vilje kan oversættes til en rosin. Trioen har eksisteret siden 2008. Det skal ikke være nogen hemmelighed, at nordisk triojazz har nogle udfordringer i disse år. Hvor ofte ender man ikke med at der står noget om inspiration fra Bill Evans, Jan Johansson, Keith Jarrett eller Esbjörn Svensson? Det er ikke tilfældet med denne trio. Der er masser af udadvendt energi og power i deres spil. Melankolien og den nordiske tone er hældt i havet. I stedet er det tre musikere der mødes over en heftig omgang triojazz, der hører hjemme i nutiden. Sundlands afrundede elbas spil og Wildhagens viltre trommespil er en gevinst sammen med Jerves potente klaverspil. Det er en meget anbefalelsesværdig triojazzplade til jazzlytteren der ikke er bange for at udfordre sine ører med spændstig dynamisk jazz. Som en overraskende bonus medvirker Liz Kosack på synthesizer på numrene Oort Cloud og Sekstant. Jeg er ikke kun begejstret. Jeg er meget begejstret." - Niels Overgård
LIRA "Pianotrion är en av jazzens verkliga experimentverkstäder och det finns stora möjligheter att göra något eget, vilket har visat sig genom jazzhistorien. Ofta är det pianisten som är huvudfiguren, men såklart inte alltid. Hos Orter Eparg är det elbasisten Dan Peter Sundblad som är kapellmästaren och som har komponerat de åtta låtarna på trions debutskiva. Han växlar mellan jazzscenerna i Norge och Berlin och har spelat både med större jazzgrupper och även i fusionband, erfarenheter som får utlopp i hans trio. På piano hörs Kjetil Järvi med ett spel som lika gärna spelar mot de båda andra. Trummisen Andreas Wildhagen växlar mellan sparsmakat och mer expressivt spel med mycket cymbaler. En brokig samling låtar av olika karaktär bjuds det på, med inspiration från olika håll, här möts minimalism med ruffiga riff, genomarrangerade partier med friare improviserade delar. I huvudsak en slags modern jazz med både en del fina melodier och många spännande och inte sällan oväntade rytmiska vändningar." - Andreas Lagercrantz
TOR DE JAZZ januar 2017 "Orter Eparg er en trio med noen av kongerikets aller mest spennende unge jazzmusikanter. Det høres! Kjetil Jerve, Dan Peter Sundland og Andreas Wildhagen - Orter Eparg - med noe spesielt på hjertet. Orter Eparg høres relativt uforståelig ut. Snur vi på det så blir det Retro Grape - noe mer begripelig kanskje, men bare kanskje! Musikken derimot er mer enn begripelig og med Kjetil Jerve på piano, Dan Peter Sundland på elbass og Andreas Wildhagen på trommer, så er ikke det det aller minste overraskende. De tre kameratene, som fortsatt er unge herrer, har lekt sammen siden 2008 og det er lett å skjønne at empatien og lekelysten fortsatt er på plass i fullt monn. De tre er "resultatet" av de utmerkede jazzutdanninsginstitusjonene i Oslo og Trondheim og forteller oss både her og i en rekke andre konstellasjoner at de har store deler av den moderne jazzhistoria inne. Dessuten har de også levert en rekke bevis på at de har masse originalt å by på. Her er det den Berlin-bosatte trønderen Sundland som på sett og vis er premissleverandøren. Han har komponert all musikken og viser at han er en komponist med et stort spenn i sin tilnærmingsmåte til å skrive musikk. Noe er nesten funky, noe er rytmisk spennende og noe er åpent. Noe forteller meg at Sundland har hørt en time eller to på Steve Swallows elbass-spill og sammen med den ustoppelig oppfinnsomme Jerve, som blant annet spilte åpningskonserten under Moldejazz i fjor sammen med Kristoffer Eikrem og amerikanske Jimmy Halperin, og den stadig kreative og allsidige Wildhagen, som mange har møtt sammen med Paal Nilssen-Love i hans Large Unit, så har han skapt et lekent lite kollektiv. På to av låtene bidrar også Liz Kosack som en ekstra fargelegger med sin synth. Orter Eparg venta altså i nesten ti år før de platedebuterte. De har benytta tid godt - svært godt." - Tor Hammerø
New York Improvisations:
JAZZINORGE desember 2016 "Pianist Kjetil Jerve har vore i New York og gjort det han kan best. Kjetil Jerve er enno ung, og kan soleis framleis smykke seg med skildringar som «lovande» og «talentfull». Vi som er oppvaksne på Sunnmøre har sett han i dette lyset lenge nok til å sjå han som ein meir etablert utøvar. Difor blir eg ikkje direkte overraska av å sjå – eller høyre –han ved sidan av utøvarar som saxofonist Jimmy Halperin og bassist Drew Gress, men både omstenda rundt innspelinga, og ikkje minst resultet, er like fullt imponerande. Utan at kvartetten hadde spelt saman før, tok Jerve med seg med nemnte bassist, saxofonist og ein ikkje-namngitt trommeslagar (og det kan vere like artig å halde det på den måten) inn i studioet Oktaven Audio i Mount Vernon, nord for New York by, og spelt inn ei rekkje leikne og lystige improvisasjonar. Det er definitivt fritt, men likevel ikkje utprega fritonalt i særskild grad. Både Jerve og Jimmy Halperin har på kvar sin måte tilknyting til pianist Lennie Tristano, og det er nettopp den type kombinasjonen av disiplin og frileik ein gjerne knytar til han, som gjer seg gjeldande på New York Improvisations. Frasa «vi har aldri spelt saman før» er definitivt ein klisjé i ein jazzsamanheng, men i dette tilfellet er det heilt klart ein gledeleg tilleggsfaktor til lyttinga. Dei fire stemmene har ein fantastisk harmoni mellom seg, og spelar i stor grad samtidig heile vegen (sett vekk frå duetten mellom Jerve og Halperin på siste spor). Likevel er lydbiletet svært klårt og velorganisert. Kombinasjonen av dette og at det likevel er gjennomført med ei laus og ledig haldning, trur eg er nøkkelen til suksess i denne samanhengen.
Eg vil tru Jerve har vore både spent og rimeleg frydefull både i forkant av og under møtet med desse musikarane, og dei kjenslane sprutar også ut av høgtalarane. New York Improvisations er lyden av rein glede og samkjensle, utført av musikarar med sikker og sterk framtoning. Dei fire spora på plata har titlane «Perceive», «Receive», «Observe» og «Enjoy». Eg trur det siste er det viktigaste stikkordet." - Olav Opsvik
JAZZNYT desember 2016 "Den norske pianist Kjetil Jerve har sendt sit nyeste album til Jazznyt. Den afviger fra det vante på flere punkter. Det er en norsk pianist der samarbejder med amerikanere i New York, hvilket ikke er noget jeg særlig tit støder på. Desuden har Kjetil Jerve skrevet et to sider langt brev til mig om musikken og tilblivelsen. Det er første gang at jeg har prøvet, at få et langt håndskrevet brev i mine snart 13 år som jazzblogger. Vi møder Jerve på fire numre indspillet i New York. Han er sammen med saxofonisten Jimmy Halperin, bassisten Drew Gress og en anonym trommeslager. Tre drevne jazzkatte fra New Yorks baggårde mødes med en norsk Lennie Tristano inspireret pianist. Jazzen sættes fri. Udgangspunktet er den frie improvisation. Kvartetten smelter sammen til et hele, hvor øjeblikket er spændt til sit yderste. Det sidste af de fire numre er en duet mellem Jerve og Halperin. Det er blevet til en stærk jazzplade, der føles som et smagfuldt koncentrat af jazzen."
TOR DE JAZZ desember 2016 "Den unge Ålesundspianisten Kjetil Jerve satte seg på flyet til New York og møtte veteranene Jimmy Halperin og Drew Gress. Det har det blitt fullstendig kompromissløs musikk av. Kjetil Jerve, Jimmy Halperin og Drew Gress snakker det samme språket. Den 28 år unge pianisten og søkeren Kjetil Jerve har, sammen med blant andre trompeteren Kristoffer Eikrem, studert med Torgrim Sollid på Norges Musikkhøgskole i Oslo. Det har ført til at veien til cooltradisjonen, som blei skapt av pianisten og pedagogen Lennie Tristano, blei kort og Jerve har kommet langt på kort tid. Dette uttrykket, som har blitt videreført av blant andre saksofonistene Lee Konitz og Warne Marsh, har aldri oppnådd den store populaiteten - den har med sitt ofte frie, langlinjete og "intellektuelle" tonespråk, vært for krevende for allmuen. Jerve har uansett bestemt seg for å følge sitt kall og i fjor sommer satte han seg på flyet til The Big Apple med avtale med en av de viktigste nålevende videreførerne av coolskolen, tenorsaksofonisten Jimmy Halperin (58). Med på laget blei også en av den moderne NY-jazzens viktigste bassister, Drew Gress (57). Sjøl om vi snakker om to helt forskjellige generasjoner her, så finnes det ikke "språkproblemer" på denne innspillinga. De fire fritt improviserte låtene forteller oss om tre musikanter som har de samme idealer og referanser og som stortrives med å skape ny musikk sammen. Dette er totalt original musikk og Kjetil Jerve bekrefter at han er ei stemme vi skal få mye og unik glede av i åra som kommer." - Tor Hammerø
DAGSAVISEN mars 2017 "«New York Improvisations» (Dugnad Recordings Musics/Jerve) er eit strålande album, etter at pianisten Kjetil Jerve drog over dammen for å spele inn plate med saksofonisten Jimmy Halperin. Dei spela saman i Molde i fjor i bandet til Kristoffer Eikrem. På bass spelar Drew Gress, som må vere ein av dei mest etterspurde i heimlandet. Halperin er frå Lennie Tristano-skulen, der han også møtte saksofonisten Warne Marsh. Jerve og trompetisten Kristoffer Eikrem gav i 2014 ut plata «Feeling Emotion», og kartet er fullstendig når vi gir oss musikken i vald med denne norsk-amerikanske trioen. Der Jerve også spelar i bandet Baker Hansen, som syng og spelar Chet Baker-standards på nynorsk!" - Roald Helgheim
LIRA "Oslopianisten Kjetil Jerve åkte till New York på semester med sin fästmö och kom hem med en skiva där han och bland andra saxofonisten Jimmy Halperin skapar musik i gränslandet mellan det komponerade och det fria. Om jag förstår det rätt så var utgångspunkten att, utan något i förväg bestämt, ge sig i kast med ett antal kända standards och stöpa om deras grundmaterial i en ny form. Jerve ville med projektet undersöka hur pianot kan förhålla sig i en mer abstrakt miljö och se vilka roller pianisten axlar i den kollektiva improvisationen.
Resultatet ömsom sliter och drar åt olika håll, ömsom går samman i ett gemensamt driv men det abstrakta tar oftast täten. Som en referenshjälp är det skönt att det då och då dyker upp små ledtrådar till vilka standardlåtar de har dekonstruerat då det inte framgår av konvolutet som endast benämner de fyra spåren med titlarna Perceive, Receive, Observe och Enjoy." - Andreas Backelund
JAZZINORGE desember 2016 "Pianist Kjetil Jerve har vore i New York og gjort det han kan best. Kjetil Jerve er enno ung, og kan soleis framleis smykke seg med skildringar som «lovande» og «talentfull». Vi som er oppvaksne på Sunnmøre har sett han i dette lyset lenge nok til å sjå han som ein meir etablert utøvar. Difor blir eg ikkje direkte overraska av å sjå – eller høyre –han ved sidan av utøvarar som saxofonist Jimmy Halperin og bassist Drew Gress, men både omstenda rundt innspelinga, og ikkje minst resultet, er like fullt imponerande. Utan at kvartetten hadde spelt saman før, tok Jerve med seg med nemnte bassist, saxofonist og ein ikkje-namngitt trommeslagar (og det kan vere like artig å halde det på den måten) inn i studioet Oktaven Audio i Mount Vernon, nord for New York by, og spelt inn ei rekkje leikne og lystige improvisasjonar. Det er definitivt fritt, men likevel ikkje utprega fritonalt i særskild grad. Både Jerve og Jimmy Halperin har på kvar sin måte tilknyting til pianist Lennie Tristano, og det er nettopp den type kombinasjonen av disiplin og frileik ein gjerne knytar til han, som gjer seg gjeldande på New York Improvisations. Frasa «vi har aldri spelt saman før» er definitivt ein klisjé i ein jazzsamanheng, men i dette tilfellet er det heilt klart ein gledeleg tilleggsfaktor til lyttinga. Dei fire stemmene har ein fantastisk harmoni mellom seg, og spelar i stor grad samtidig heile vegen (sett vekk frå duetten mellom Jerve og Halperin på siste spor). Likevel er lydbiletet svært klårt og velorganisert. Kombinasjonen av dette og at det likevel er gjennomført med ei laus og ledig haldning, trur eg er nøkkelen til suksess i denne samanhengen.
Eg vil tru Jerve har vore både spent og rimeleg frydefull både i forkant av og under møtet med desse musikarane, og dei kjenslane sprutar også ut av høgtalarane. New York Improvisations er lyden av rein glede og samkjensle, utført av musikarar med sikker og sterk framtoning. Dei fire spora på plata har titlane «Perceive», «Receive», «Observe» og «Enjoy». Eg trur det siste er det viktigaste stikkordet." - Olav Opsvik
JAZZNYT desember 2016 "Den norske pianist Kjetil Jerve har sendt sit nyeste album til Jazznyt. Den afviger fra det vante på flere punkter. Det er en norsk pianist der samarbejder med amerikanere i New York, hvilket ikke er noget jeg særlig tit støder på. Desuden har Kjetil Jerve skrevet et to sider langt brev til mig om musikken og tilblivelsen. Det er første gang at jeg har prøvet, at få et langt håndskrevet brev i mine snart 13 år som jazzblogger. Vi møder Jerve på fire numre indspillet i New York. Han er sammen med saxofonisten Jimmy Halperin, bassisten Drew Gress og en anonym trommeslager. Tre drevne jazzkatte fra New Yorks baggårde mødes med en norsk Lennie Tristano inspireret pianist. Jazzen sættes fri. Udgangspunktet er den frie improvisation. Kvartetten smelter sammen til et hele, hvor øjeblikket er spændt til sit yderste. Det sidste af de fire numre er en duet mellem Jerve og Halperin. Det er blevet til en stærk jazzplade, der føles som et smagfuldt koncentrat af jazzen."
TOR DE JAZZ desember 2016 "Den unge Ålesundspianisten Kjetil Jerve satte seg på flyet til New York og møtte veteranene Jimmy Halperin og Drew Gress. Det har det blitt fullstendig kompromissløs musikk av. Kjetil Jerve, Jimmy Halperin og Drew Gress snakker det samme språket. Den 28 år unge pianisten og søkeren Kjetil Jerve har, sammen med blant andre trompeteren Kristoffer Eikrem, studert med Torgrim Sollid på Norges Musikkhøgskole i Oslo. Det har ført til at veien til cooltradisjonen, som blei skapt av pianisten og pedagogen Lennie Tristano, blei kort og Jerve har kommet langt på kort tid. Dette uttrykket, som har blitt videreført av blant andre saksofonistene Lee Konitz og Warne Marsh, har aldri oppnådd den store populaiteten - den har med sitt ofte frie, langlinjete og "intellektuelle" tonespråk, vært for krevende for allmuen. Jerve har uansett bestemt seg for å følge sitt kall og i fjor sommer satte han seg på flyet til The Big Apple med avtale med en av de viktigste nålevende videreførerne av coolskolen, tenorsaksofonisten Jimmy Halperin (58). Med på laget blei også en av den moderne NY-jazzens viktigste bassister, Drew Gress (57). Sjøl om vi snakker om to helt forskjellige generasjoner her, så finnes det ikke "språkproblemer" på denne innspillinga. De fire fritt improviserte låtene forteller oss om tre musikanter som har de samme idealer og referanser og som stortrives med å skape ny musikk sammen. Dette er totalt original musikk og Kjetil Jerve bekrefter at han er ei stemme vi skal få mye og unik glede av i åra som kommer." - Tor Hammerø
DAGSAVISEN mars 2017 "«New York Improvisations» (Dugnad Recordings Musics/Jerve) er eit strålande album, etter at pianisten Kjetil Jerve drog over dammen for å spele inn plate med saksofonisten Jimmy Halperin. Dei spela saman i Molde i fjor i bandet til Kristoffer Eikrem. På bass spelar Drew Gress, som må vere ein av dei mest etterspurde i heimlandet. Halperin er frå Lennie Tristano-skulen, der han også møtte saksofonisten Warne Marsh. Jerve og trompetisten Kristoffer Eikrem gav i 2014 ut plata «Feeling Emotion», og kartet er fullstendig når vi gir oss musikken i vald med denne norsk-amerikanske trioen. Der Jerve også spelar i bandet Baker Hansen, som syng og spelar Chet Baker-standards på nynorsk!" - Roald Helgheim
LIRA "Oslopianisten Kjetil Jerve åkte till New York på semester med sin fästmö och kom hem med en skiva där han och bland andra saxofonisten Jimmy Halperin skapar musik i gränslandet mellan det komponerade och det fria. Om jag förstår det rätt så var utgångspunkten att, utan något i förväg bestämt, ge sig i kast med ett antal kända standards och stöpa om deras grundmaterial i en ny form. Jerve ville med projektet undersöka hur pianot kan förhålla sig i en mer abstrakt miljö och se vilka roller pianisten axlar i den kollektiva improvisationen.
Resultatet ömsom sliter och drar åt olika håll, ömsom går samman i ett gemensamt driv men det abstrakta tar oftast täten. Som en referenshjälp är det skönt att det då och då dyker upp små ledtrådar till vilka standardlåtar de har dekonstruerat då det inte framgår av konvolutet som endast benämner de fyra spåren med titlarna Perceive, Receive, Observe och Enjoy." - Andreas Backelund
Feeling//Emotion:
JAZZ I NORGE - "Bemerkelses- verdig! Kontrollert briljans og følelser uten fakter fra trompet og piano.
Trompeter Kristoffer Eikrem og pianist Kjetil Jerves duoalbum «Feeling/Emotion» må være en av årets mest bemerkelsesverdige norske jazzutgivelser. Som blindebukk-test vil denne musiseringen garantert sende selv velorienterte jazzlyttere på avveie, og det av flere grunner. Den mest åpenbare er selve uttrykket, cooljazz forankret i Tristano-skolen. Det er ikke åpenbart at to norske noenogtjueåringer i 2014 skal låte som snytt ut av en uttrykksskole som her hjemme vanligvis utløser en nær pavlovsk «Tristano/Marsh/Konitz»-reaksjon og rent nasjonalt forbindes med veteraner som John Pål Inderberg, Torgrim Sollid og noen få til. Men på «Feeling/Emotion» gjør Eikrem (Mopti m.m.) og Jerve (Baker Hansen m.m.) nettopp det, med – og det er det nest mest åpenbare – noe nær overveldende stilsikkerhet, instrumentbeherskelse og følgelig autoritet. Ut av labyrintiske enkelttonemønstre trekker de melodiske linjer med en slags høytemperert sindighet som gjør musikken like varm som kjølig. Jeg begriper ikke annet enn av Eikrems trompetspill er oppsiktsvekkende godt, og at det, selv i et land der trompetmangfoldet inkluderer sterke stemmer som Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, Per Jørgensen, Mathias Eick, Kåre Nymark jr. og en bråte up-and-coming talenter, bør sende både øyebryn og øyelokk til værs. Rundt, reint og distinkt beveger den unge romsdalingen seg suverent i de oppløste akkordene og langs de overrumplende melodivendingene, harmonisk fjellstøtt ledsaget av Jerve når de først spiller Eikrems seks og Jerves ene komposisjon, og i intelligent dialog med ham når de deretter improviserer over dem i tur og orden. Ingenting kommer ut av ingenting, og naturligvis har et album som «Feeling/Emotion» en historie. Den blir forbilledlig fortalt i omslagsteksten av nettopp Torgrim Sollid, selv cool-forankret trompeter, pedagog og mannen som kjempet jazz inn som studieretning ved Norges musikkhøgskole, der både Eikrem og Jerve har studert. Hans knappe linjer om hvordan pianisten og Tristano-eleven Sal Moscas håndskrevne øvingshefte, «Dominant formations», ligger i bunnen av hele dette albumet, er selve koden til lytteropplevelsen «Feeling/Emotion», og det avsluttende Tristano-sitatet om «følelse» er gyllen lesing i ei tid der «følelsesformidling» i musikken stadig oftere ser ut som kretsmesterskap i påklistrede fakter og umotivert geberding." - Terje Mosnes
Live in Japan
SOUND OF MUSIC För ganska exakt ett år sedan skrev jag om Lana Trio, en ung norsk trio med stor potential. Nu, ett år senare, har deras andra skiva, Live in Japan, kommit och det låter nästan som en annan trio. Utvecklingen är enorm och den mognad som endast tid kan ge hörs så tydligt. Lana Trio har jobbat hårt och kan nu lugnt skörda frukten. På debutskivan anmärkte jag lite på pianisten Kjetil Järves spel. Jag tyckte att han ville för mycket, spelade för mycket och var alldeles för otålig. Jag hörde en pianist som inget hellre ville än att skriva in sig i historieboken jämte sina förebilder. Nu, på Live in Japan, hör jag istället en pianist som istället läser i historieboken, och sammanfattar den med sina egna ord. Jag hör massor av referenser, en vild blandning: jag hör Paul Bley, Håvard Wiik, Schlippenbach, McCoy, Crispell, Satoh, till och med Chick Corea och Keith Jarrett. Men det är inga efterapningar, snarare ett bevis på medvetenhet och musikalitet. Visst, han spelar fortfarande väldigt mycket, men till skillnad från debutskivan gör han det med ett större lugn vilket gör att det ändå är enkelt att ta in. Jerves motpol finns i trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø som spelar otroligt lite. Han tar paus mer än halva skivan. Han är en mästare på att vara utanför musiken men ändå i den; när han inte spelar är han närvarande och när han spelar kan han vara frånvarande. Det är ett ovanligt trombonspel som är i världsklass. Jag har hyllat honom förr och är inte rädd för att göra det igen. Håll öronen på honom. Trumslagare Andreas Wildhagen har också han mognat, blivit lite modigare. Han tar lite fler chansningar, testar lite och utvärderar det han gjort. Det är ett ganska lugnt trumspel men ändå med nerv, bestämdhet och vilja. Och vilket sound han har! Musiken på Live in Japan har som sagt utvecklats otroligt mycket från Lana Trio. Den största skillnaden ligger i att debutskivans spår var korta medan Live in Japanbjuder på tre långa stycken. Det känns som att tiden gynnar trion som får sträcka ut och undersöka ordentligt. Det finns utrymme för tusentals toner och uttryck och de utnyttjar detta utrymme till fullo. Första spåret "Candyism" är ett dynamiskt exempel på gruppspel när det är som bäst, att ge och ta, medan andra spåret "Meanwhile, Somewhere" bjuder på en resa in i minimalismens territorium och det är en uppvisning i behärskning. Skivan avslutas med ett stycke musik där Kjetil Järve spelar ett vidunderligt solo. Lana Trios förmåga att skapa en så stor mängd musik med små medel är spännande. Det finns emellertid en motsägelse i Lana Trios musik: samtidigt som musikerna vänder sig inåt i minimalistiska improvisationer och uttryck vänder de sig också utåt, ifrån den europeiska impron mot en mer modern jazzframtoning. En liknelse kan man finna i Paul Bleys trios där det alltid fanns en modern framtoning och en lyrisk ådra i det improviserade. Dissonans mellan inåt och utåt är väldigt intressant, och Live in Japan är en fantastisk skiva. Jag avslutar med att citera mig själv från recensionen av Lana Trios debutskiva: "Med lite tid är jag övertygad om att denna trio kommer att mogna och bli ruskigt bra." Det är precis vad som har hänt. Vad skönt det är att få rätt ibland. - Joacim Nyberg
JAZZ I NORGE - "Bemerkelses- verdig! Kontrollert briljans og følelser uten fakter fra trompet og piano.
Trompeter Kristoffer Eikrem og pianist Kjetil Jerves duoalbum «Feeling/Emotion» må være en av årets mest bemerkelsesverdige norske jazzutgivelser. Som blindebukk-test vil denne musiseringen garantert sende selv velorienterte jazzlyttere på avveie, og det av flere grunner. Den mest åpenbare er selve uttrykket, cooljazz forankret i Tristano-skolen. Det er ikke åpenbart at to norske noenogtjueåringer i 2014 skal låte som snytt ut av en uttrykksskole som her hjemme vanligvis utløser en nær pavlovsk «Tristano/Marsh/Konitz»-reaksjon og rent nasjonalt forbindes med veteraner som John Pål Inderberg, Torgrim Sollid og noen få til. Men på «Feeling/Emotion» gjør Eikrem (Mopti m.m.) og Jerve (Baker Hansen m.m.) nettopp det, med – og det er det nest mest åpenbare – noe nær overveldende stilsikkerhet, instrumentbeherskelse og følgelig autoritet. Ut av labyrintiske enkelttonemønstre trekker de melodiske linjer med en slags høytemperert sindighet som gjør musikken like varm som kjølig. Jeg begriper ikke annet enn av Eikrems trompetspill er oppsiktsvekkende godt, og at det, selv i et land der trompetmangfoldet inkluderer sterke stemmer som Nils Petter Molvær, Arve Henriksen, Per Jørgensen, Mathias Eick, Kåre Nymark jr. og en bråte up-and-coming talenter, bør sende både øyebryn og øyelokk til værs. Rundt, reint og distinkt beveger den unge romsdalingen seg suverent i de oppløste akkordene og langs de overrumplende melodivendingene, harmonisk fjellstøtt ledsaget av Jerve når de først spiller Eikrems seks og Jerves ene komposisjon, og i intelligent dialog med ham når de deretter improviserer over dem i tur og orden. Ingenting kommer ut av ingenting, og naturligvis har et album som «Feeling/Emotion» en historie. Den blir forbilledlig fortalt i omslagsteksten av nettopp Torgrim Sollid, selv cool-forankret trompeter, pedagog og mannen som kjempet jazz inn som studieretning ved Norges musikkhøgskole, der både Eikrem og Jerve har studert. Hans knappe linjer om hvordan pianisten og Tristano-eleven Sal Moscas håndskrevne øvingshefte, «Dominant formations», ligger i bunnen av hele dette albumet, er selve koden til lytteropplevelsen «Feeling/Emotion», og det avsluttende Tristano-sitatet om «følelse» er gyllen lesing i ei tid der «følelsesformidling» i musikken stadig oftere ser ut som kretsmesterskap i påklistrede fakter og umotivert geberding." - Terje Mosnes
Live in Japan
SOUND OF MUSIC För ganska exakt ett år sedan skrev jag om Lana Trio, en ung norsk trio med stor potential. Nu, ett år senare, har deras andra skiva, Live in Japan, kommit och det låter nästan som en annan trio. Utvecklingen är enorm och den mognad som endast tid kan ge hörs så tydligt. Lana Trio har jobbat hårt och kan nu lugnt skörda frukten. På debutskivan anmärkte jag lite på pianisten Kjetil Järves spel. Jag tyckte att han ville för mycket, spelade för mycket och var alldeles för otålig. Jag hörde en pianist som inget hellre ville än att skriva in sig i historieboken jämte sina förebilder. Nu, på Live in Japan, hör jag istället en pianist som istället läser i historieboken, och sammanfattar den med sina egna ord. Jag hör massor av referenser, en vild blandning: jag hör Paul Bley, Håvard Wiik, Schlippenbach, McCoy, Crispell, Satoh, till och med Chick Corea och Keith Jarrett. Men det är inga efterapningar, snarare ett bevis på medvetenhet och musikalitet. Visst, han spelar fortfarande väldigt mycket, men till skillnad från debutskivan gör han det med ett större lugn vilket gör att det ändå är enkelt att ta in. Jerves motpol finns i trombonisten Henrik Munkeby Nørstebø som spelar otroligt lite. Han tar paus mer än halva skivan. Han är en mästare på att vara utanför musiken men ändå i den; när han inte spelar är han närvarande och när han spelar kan han vara frånvarande. Det är ett ovanligt trombonspel som är i världsklass. Jag har hyllat honom förr och är inte rädd för att göra det igen. Håll öronen på honom. Trumslagare Andreas Wildhagen har också han mognat, blivit lite modigare. Han tar lite fler chansningar, testar lite och utvärderar det han gjort. Det är ett ganska lugnt trumspel men ändå med nerv, bestämdhet och vilja. Och vilket sound han har! Musiken på Live in Japan har som sagt utvecklats otroligt mycket från Lana Trio. Den största skillnaden ligger i att debutskivans spår var korta medan Live in Japanbjuder på tre långa stycken. Det känns som att tiden gynnar trion som får sträcka ut och undersöka ordentligt. Det finns utrymme för tusentals toner och uttryck och de utnyttjar detta utrymme till fullo. Första spåret "Candyism" är ett dynamiskt exempel på gruppspel när det är som bäst, att ge och ta, medan andra spåret "Meanwhile, Somewhere" bjuder på en resa in i minimalismens territorium och det är en uppvisning i behärskning. Skivan avslutas med ett stycke musik där Kjetil Järve spelar ett vidunderligt solo. Lana Trios förmåga att skapa en så stor mängd musik med små medel är spännande. Det finns emellertid en motsägelse i Lana Trios musik: samtidigt som musikerna vänder sig inåt i minimalistiska improvisationer och uttryck vänder de sig också utåt, ifrån den europeiska impron mot en mer modern jazzframtoning. En liknelse kan man finna i Paul Bleys trios där det alltid fanns en modern framtoning och en lyrisk ådra i det improviserade. Dissonans mellan inåt och utåt är väldigt intressant, och Live in Japan är en fantastisk skiva. Jag avslutar med att citera mig själv från recensionen av Lana Trios debutskiva: "Med lite tid är jag övertygad om att denna trio kommer att mogna och bli ruskigt bra." Det är precis vad som har hänt. Vad skönt det är att få rätt ibland. - Joacim Nyberg
Ei som deg;
DAGSAVISEN april 2012 "For to år sidan song Annjo Greenall sine eigne omsetjingar av kjende Bille Holiday-songar til nynorsk på det stilige albumet «Eg vandrar langs kaiane». Med «Blåmann Blåmann» gjorde Jan Erik Vold det ultimate stuntet med sjølvaste Chet Baker, nett før meisteren døydde. Ingen går Baker i næringa når det gjeld å syngje songane som han gjorde til sine. Men det dukkar opp eit band som kallar seg «Baker Hansen - Chet på norsk», med vokalisten og attdiktaren Sigurd Rotvik Tunestveit som gjer det med stor suffisanse med plata «Ei som deg». Der han syng klassikarar som «Look For the Silver Lining» («Sjå etter lyse renda») og sju andre, på klingande nynorsk. Attpåtil med ei røyst som i leten ikkje er ulik den karakteristiske røysta til Baker. Det gjeld også måten å syngje scatsong på. Men Tunestveit står på eigne bein, i bandet der Thomas Husmo Litleskare spelar trompet, Kjetil Jerve piano, Stian Andreas Andersen bass og Tore Flatjord trommer. Alt gjort med respekt og utan å strekkje fellen lenger enn han rekk. Ein garantert scenesuksess er det, med «E bli så lett forelska». «Gong etter gong», «Om du drog frå meg», gjett kva låtar det er. Ei innvending er at dei gode tekstane burde følgt med CD-heftet, men dei vil vonleg bli lagt ut på nett." - Roald Helgheim
DAGSAVISEN april 2012 "For to år sidan song Annjo Greenall sine eigne omsetjingar av kjende Bille Holiday-songar til nynorsk på det stilige albumet «Eg vandrar langs kaiane». Med «Blåmann Blåmann» gjorde Jan Erik Vold det ultimate stuntet med sjølvaste Chet Baker, nett før meisteren døydde. Ingen går Baker i næringa når det gjeld å syngje songane som han gjorde til sine. Men det dukkar opp eit band som kallar seg «Baker Hansen - Chet på norsk», med vokalisten og attdiktaren Sigurd Rotvik Tunestveit som gjer det med stor suffisanse med plata «Ei som deg». Der han syng klassikarar som «Look For the Silver Lining» («Sjå etter lyse renda») og sju andre, på klingande nynorsk. Attpåtil med ei røyst som i leten ikkje er ulik den karakteristiske røysta til Baker. Det gjeld også måten å syngje scatsong på. Men Tunestveit står på eigne bein, i bandet der Thomas Husmo Litleskare spelar trompet, Kjetil Jerve piano, Stian Andreas Andersen bass og Tore Flatjord trommer. Alt gjort med respekt og utan å strekkje fellen lenger enn han rekk. Ein garantert scenesuksess er det, med «E bli så lett forelska». «Gong etter gong», «Om du drog frå meg», gjett kva låtar det er. Ei innvending er at dei gode tekstane burde følgt med CD-heftet, men dei vil vonleg bli lagt ut på nett." - Roald Helgheim